Gjenvalgt farmasøytleder vil diskutere forskriving for kliniske farmasøyter

Etter to år i sjefsstolen ble Rønnaug Larsen forrige uke enstemmig gjenvalgt som leder i Norges Farmaceutiske Forening.

– Jeg brenner for farmasien, og vil være med å utvikle farmasøytrollen videre. Det ligger ganske mye påvirkningskraft i denne posisjonen, for det er ingen andre som snakker om vår rolle, sier Larsen.

– Hva ser du som foreningens viktigste gjennomslag de siste to årene?

– Vi har gjort et godt stykke arbeid for å fremme vaksinasjon i apotek. Det ser nå ut til å bli en mer aktuell tjeneste for det offentlige, uten at vi vet det med sikkerhet ennå. For oss handler det om at farmasøyter kan gi et effektivt bidrag for folkehelsen, blant annet for å motvirke antibiotikaresistens. Når det gjelder Medisinstart er vi fornøyde med å ha løftet opp perspektivet om at pasienten i pasientens helsetjeneste burde ha mulighet til å bestille tjenesten.

– Og hvor ser du de største problemene som du vil jobbe med de neste to årene?

– Det er mange oppgaver som blir overført fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Samtidig ser vi at det blir litt for lite oppmerksomhet på riktig legemiddelbruk i kommunene. Fokusgruppeintervjuer vi har gjort tyder på at det er et stort behov for legemiddelkompetanse og legemiddelfokus både på systemnivå og nede på grasrota, hvor det trengs legemiddelgjennomganger og legemiddelsamstemminger. Det kan virke som et fordyrende ledd, men hvis det gjøres riktig, er det ressursbesparende, og ikke minst gir det betydelig økt pasientsikkerhet.

Kommunefarmasøyter og legemiddelproduksjon
Larsen peker derfor på flere farmasøyter i kommunene blant foreningens viktigste satsingsområder i tiden fremover.

– Nå er det lovfestet hvilken helsekompetanse man skal ha i kommunene frem til 2020. I motsetning til for eksempel ergoterapeuter, er ikke farmasøyter tatt med der ennå. Det synes vi de bør være, men vi sitter ikke stille og venter på en lovendring. Vi kommer derfor til å jobbe aktivt ut mot de enkelte kommunene og forteller om hva farmasøyter kan bidra med, for det er i stor grad kommunene selv som bestemmer hvordan de skal forvalte ressursene de har fått tildelt.

Den nylig gjenvalgte farmasøytlederen trekker også frem legemiddelproduksjon på norsk jord blant foreningens kampsaker fremover.

– Det handler om beredskap, men for oss som profesjonsforening handler det også om potensielt mange fremtidige arbeidsplasser – der farmasøyter får brukt sin unike legemiddelkompetanse. Tidligere var det viktig med billig arbeidskraft, og mye av produksjonen ble flyttet ut av landet, men med den teknologiske utviklingen vi har sett har høy kompetanse blitt viktigere. Derfor burde det være vilje og interesse til å bygge opp legemiddelproduksjon i Norge. Det blir spennende å se hva som kommer ut av stortingsmeldingen om helsenæring, og vi håper legemiddelproduksjon blir en viktig del av den.

Vil diskutere forskrivningsrett
Ifølge Larsen bør utviklingen av norske produksjonsbedrifter ses i sammenheng med utdanningskapasiteten ved norske farmasiutdanninger.

– Farmasiutdanningen ved Universitetet i Bergen er ikke fullfinansiert, men kunne ha utvidet antallet studieplasser hvis den var det. Samtidig er Hordaland et fylke med en stor akvakulturnæring som er under utvikling. Da blir det viktig med god fiskehelse, og da trenger vi fiskemedisiner. Universitetet i Bergen kunne godt tenke seg en egen studieretning innen akvatisk farmasi, og med legemiddelproduksjon på det området kunne man støtte opp under en akvakulturnæring som allerede er i vekst.

– I Legemiddelmeldingen fra 2015 varslet regjeringen at den ville gi farmasøyter nye og utvidede oppgaver. Hvordan vurderer du oppfølgingen av disse signalene så langt?

– Jeg synes det går tregt. Når det gjelder farmasøytutlevering, som nå heter «reseptfrie legemidler med risikominimeringstiltak», er jeg skuffet over at Legemiddelverket ikke har gjort mer for å styre hvilke legemidler som ut fra et folkehelseperspektiv bør gjøres mer tilgjengelige. Vi mener for eksempel at både malariamidler og vaksiner kunne passe inn i ordningen. På lengre sikt synes jeg vi bør kunne begynne å diskutere forskriving for kliniske farmasøyter ute i sykehus. Ankepunktet mot forskriving i apotek har vært at man ikke skal la bukken passe havresekken, men det argumentet faller bort når man snakker om farmasøyter som jobber med legemiddelgjennomganger og legemiddelsamstemminger i sykehusene og kommunene. Så vil jeg selvsagt understreke at dette krever både opplæring og en grundig vurdering av hvilke legemidler som egner seg. Men vi må begynne å se på hva som er mest praktisk, og om det finnes kompetanse som kunne ha vært brukt på en bedre måte.